Moren Gesine skrev dette rørende diktet på dopapir i fengsel etter sønnens død, og leste det opp da minnesmerket ble avduket her i 1946.
Edvin ble tatt med til Stavanger, men levningene ble aldri gjort rede for. Derfor er dette minnesmerket regnet som gravsted til minne om en som ikke tok sitt liv, men gav det.
Gravferd
Det er jo bare i tanken,
for ensom jeg sitter her
og plukker av blomsterranken
til en jeg har hjertelig kjær.
Stille fra cellen jeg flykter
vakten kan ikke meg se,
ingen mer jeg frykter
mens jeg flyr avsted.
Det er deg, min sønn, jeg skal møte,
vi to skal ta reisen i lag,
en fredet plett skal vi søke,
og finne deg en grav.
De sier de skal deg brenne,
å ja, kanskje så de tror,
de vet ikke at det kan hende
der graves en grav av en mor.
Vet du hvor vi skal fare?
til barndommens lyse egn,
vi søker en plett her bare,
innenfor en fredet hegn.
Se her min gutt, skal du hvile,
i bjørkens deilige sus,
ennå til meg du smile
som alltid så glad og lys.
Vet du, nå skal jeg grave,
ned i mor Norges muld,
men ser du, hvor det forvandles
til dryss av reneste gull?
Det glitrer i morgensol-skinnet,
ja, slik må det være min gutt,
lik tusen lysende minner,
nå når det hele er slutt.
Jeg stryker deg over håret,
som da du var liten gutt,
lik tusen lysende minner,
nå når det hele er slutt.
Jeg stryker deg over håret,
som da du var liten gutt,
men der er det dype såret
i pannen, ja leken er slutt.
Jeg er stolt av deg, min kjære,
du var på plass, når det gjaldt,
jeg hører du husker tilbake:
Det var for mitt land jeg falt.
Nå rer jeg ditt siste leie,
strør roser i gravens bunn,
ditt minne står fritt i mitt eie,
mens du sover den siste blund.
Jeg trykker deg inn til barmen,
og kysser din kinn i fred,
bysser deg litt på armen
før jeg legger deg ned.
Se nå, hvor deilig du hviler,
ned i mor Norges favn,
ennå til meg du smiler,
mens jeg sakte nevner ditt navn.
Tre roser ble rakt meg fra celler,
tre hender i natten jeg så,
ser du buketten jeg holder?
en rød, en hvit og en blå.
To søstre, en bror i fengsel,
gir dem som takk for alt,
de venter der bak sitt stengsel,
men følger min flukt i natt.
Din bror på øde vidde
en bregne til meg har sendt,
omvunnet med norske farger,
han vet at din dag er endt.
Din bror på Finnmarkens øde
vet visst ikke noe herom,
visste han at du døde,
han også i tanken kom.
Ja, kjære, nå ser jeg du sover,
mens bjørken og skogen står vakt,
så drysser jeg stille over,
gullkorn til vindens takt.
Hør, tusen små blåklokker ringer
sin sorgfulle melodi,
mens fuglekorene synger,
her ved den ensomme sti.
Nå ligger graven i skogen,
ingen kan se den mer,
bare mor vet hvor du sover
tyst under skogens trær.
I cellen igjen jeg sitter,
vakten passerer forbi,
inn gjennom gluggen han titter,
men ingenting har han å si.
De kan ikke stenge for tanker,
de kan ikke holde dem her,
mitt hjerte så trofast banker
for deg, min gutt så kjær.