Vannkilden

De største vannverkene i Norge får drikkevannet sitt overflatekilder som store vann og innsjøer slik som vannverkene i Eigersund kommune. Vannverkene i de største byene er blant de eldste i Norge, og en må regne med at utbyggingen her har hatt samme forløp som Egersund vannverk. De begynte nok forsiktig med et lite vann i nærheten og etter hvert som forbruket økte, har en sett seg nødt til å dra lenger til heis for å finne egnede kilder.

Åpne kilder er vanskelig å beskytte mot forurensning, da både mennesker, dyr og fugler kan være en potensiell forurenser. Det har hendt at lass med grisegjødsel har havnet direkte i drikkevannskilder. Dyr og fugler er det vanskelig å kontrollere.

Kravet som myndighetene setter til vannverkene er at de skal ha 2 stk hygieniske barrierer (hindringer), og disse skal være forskjellige. En barriere kan være selve kilden, som på grunn av stort dyp, størrelse på vannet sammen med klausuleringer (begrensninger) i nedslagsfeltet skal hindre bakterier, virus og sporer å kunne komme til selve vanninntaket. Barriere nr 2, som vanligvis er selve vannbehandlingen, skal uskadeliggjøre de bakteriene, virus eller sporer som likevel skulle komme forbi barriere nr 1. To ganger i året, høst og vår ”snur” vannet i innsjøene ved at vann fra overflaten går ned i dypet og vann fra dypere lag kommer til overflaten. Varme vannmasser fra overflaten tar med seg bakterier, virus og sporer til dypere lag, kanskje ned dit hvor selve inntaket er. Når overflatevannet kommer ned på dyp der temperaturen er lik hele året, stopper utskiftingen Denne problemstillingen er alle vannverk som benytter overflatevann klar over. Det er altså i disse perioder barriere nr 2 skal gripe inn. Det såkalte ”sprangsjiktet”, der utskiftingen stopper kan være så dypt som 30 – 40 meter. Det er under dette sjiktet vanninntaket bør være. Her vil vannet være trygt.

Ingen av vannverkene i Eigersund har dypinntak og derfor er vi sårbare for bakterier i selve kilden. Heldigvis ligger vannkildene langt fra der folk vanligvis ferdes. Det er ikke intensivt jordbruk i nærheten.

Eigersund kommune har vedtatt at Revsvatnet skal være kommunens nye vannkilde. Dette er en dyp kilde 60 – 70 m og det er ingen aktivitet i området. Vi har tatt vannprøver i 3 år uten å finne bakterier fra mennesker og dyr. ”Dersom noe vann kan kalles jomfruelig, må det værevann fra Revsvatnet”, var kommentaren fra Ådne Iversen i Mattilsynet.

Vannbehandlingen.

Før 1992 ble vannet i Egersund tilsatt klor som desinfiseringsmiddel. Alle de store vannverkene benytter klor, da dette er en billig og en enkel måte å desinfisere vannet på. I Bergen var en i gang med å bygge nytt behandlingsanlegg der en skulle gå over til UV-desinfisering, da Giardiautbruddet kom. Det er det samme som skjer i Oslo. Nye Oset vannverk er under bygging og så skjer dette bare noen måneder før det nye anlegget skal settes i drift. IVAR som forsyner hele Nord-Jæren med vann fra Bjerkreim, var heldigere. UV-aggregater ble installert i fjor og her tilsettes også klor for å være på den sikre siden. Her gikk det altså bra.

Vannverkene i Eigersund benytter UV-desinfisering uten tilsetning av klor. For et år siden ble de ”gamle” UV-aggregatene fra 1992 skiftet ut med nye moderne aggregater som gir mye høyere dose. I alt 30 UV-lamper er montert i hvert aggregat og det er 3 sensorer som hele tiden sjekker UV-intensiteten. De gamle aggregatene hadde ”bare” 24 lamper, og disse står nå i reserve i anlegget ved Kirketjern.

Ledningsnettet.

Tradisjonelt har vann og avløpsledninger blitt lagt i samme grøft. Kloakkledningen legges under vannledningen. Dersom det er høyt grunnvann i området, kan det være en mulighet for at kloakk fra en lekk ledning kan trenge inn i vannledningen ved brudd på grunn av undertrykk. Så lenge det er trykk på vannledningsnettet, er inntrengning av infisert vann ikke mulig. I Eigersund kommune har vi ikke høyt grunnvann, og vi har med ett unntak ikke vært bort i grunnvann i våre grøfter. Imidlertid har vi i de laveste områdene hatt sjøvann inn i grøfta.

Det er for kostbart å grave 2 stk grøfter, en for vann og en for kloakk, slik at dette blir nok ikke aktuelt. Det vi imidlertid gjør, er at vi legger vannledningen mye høyere opp i grøfta. Mens avløpsledningene ligger på over 2 meters dyp, legges vannledningen på 1,2 m. Avløpsledningene legges i pukk, slik at eventuell lekkasje fra avløpsledningene dreneres bort og ikke kommer opp i nivå med vannledningen.

Eigersund kommune har i de siste årene brukt flere titalls millioner kroner på å utbedre ledningsnettet, og dette vil vi fortsette med i årene framover. Ledningsnettet trykkprøves og kloreres før det settes i drift. Ved ledningsbrudd, blir ledningen klorert og utspylt før den settes i drift igjen.

For at flest mulig skal kunne koble seg til kommunalt vann, er det lagt vannledning fra Hestnes til Lædre og fra Eigerøy bro til Østebrød for å gi et tilbud til de som sliter med dårlig vannkvalitet i private brønner.

I 2006 startet saneringsarbeidet på Hellvik opp. Kloakken ble sanert rundt Hellvik havn, og kilometervis med nye vann og kloakkledninger ble lagt. I tillegg skal det nå bygges nytt kloakkrenseanlegg og monteres nye kloakkpumpestasjoner. Totalt vil dette koste 14 – 15 mill. kroner.

Et nytt kloakkrenseanlegg vil også bli bygget på Østebrød i 2008/2009. Dette anlegget vil på sikt behandle kloakk fra det meste av Nordre Eigerøy.

Vannprøver.

Det tas vannprøver fra kilder og behandlingsanlegg samt prøver på nettet hver eneste uke. Kommunen har også et avansert driftskontrollsystem der vi overvåker vannbehandlingsanleggene og ledningsnettet 24 timer i døgnet.

Private vannverk.

Det finnes mange områder i kommunen hvor det ikke er kommunalt vann. Usikrede gravde brønner, inntak fra bekker og små tjern er svært utsatt for bakterier virus og sporer. Husdyr, ville dyr og fugler kan spre smitte. Ved store nedbørsmengder, kan forurenset vann komme inn i kilden og skape problemer. Denne forurensningen setter ikke smak på vannet og det kan se helt klart og fint ut, men kan være så forurenset at mennesker kan bli alvorlig syke. Alle burde levere inn minst to vannprøver i året for å sjekke kvaliteten. Prøve tatt høst og vår vil avsløre kvaliteten og om det må settes i verk tiltak.

Både kommunen og Mattilsynet kan gi råd for å bedre på situasjonen. Det finnes dessuten små UV-anlegg for desinfisering av vannet, og disse er beregnet på alt fra et til flere hus. Bare det å sikre brønnen kan bedre forholdene betraktelig.

Ytterligere informasjon fås ved henvendelse til Tlf. 51 46 83 10