Syk pike
Maria er ni år. Hun er syk. Hun er hjertesyk. Hun strever med å puste. Moren til Maria er bekymret. Maria har ikke spist på flere dager. Den tredje dagen går de til sykehuset.
De måtte vente lenge før de slapp inn til legen. Da de kom inn sa legen at Maria var alvorlig syk. Hun fikk medisiner av doktoren. Det var ingenting mer doktoren kunne gjøre. Maria og moren gikk hjem. Moren var lei seg. Maria tok medisinen sin og gikk og la seg igjen. Hun vil sove hele dagen. Når noen kom på besøk var Maria alltid trøtt. Til slutt ble vennene hennes leie av å besøke Maria. De sluttet å komme til henne. Da ble Maria veldig ensom. Moren spurte hele tiden om hun ville ha mat. Når Maria orket å spise litt, ble moren glad.
En dag gikk Maria opp på rommet sitt. Plutselig ble det helt stille. Moren lurte på hva det var. Hun sprang opp på rommet. Da så moren at Maria var død. Hun ble forferdelig lei seg. I begravelsen ble Maria senket ned i jorden. Bestevennene angret på at de ikke hadde stilt opp for Maria mens hun var syk. Folk la blomster og gaver på graven til Maria. Etterpå var det minnestund der de snakket om Maria og det korte livet hennes.
Av: Kine Egebakken
Eigerøy skole
En dag med Neil Armstrong
Klokka er 12.00. Vi venter på at raketten skal gå. Tenk hvor mange som sitter klistret til Tven og venter. Dette er spennende. Og kanskje, kan jeg gå først ut av raketten når vi er på månen. Da blir jeg det første mennesket på månen. Så kan jeg si "et lite skritt for mennesket, men et stort skritt for menneskeheten", eller noe sånt.
Nå må vi kle oss. Kunne de ikke hatt noen farge på drakten? Den ser så kjedelig ut. Nå drar vi. Vi er snart utenfor atmosfæren. 3,2,1,0. Nei, jeg glemte å ta på selen. Nå svever jeg rundt. Det er som å svømme, bare at du ikke blir våt. Jeg får svømme ned til setet og skynde meg å få på selen.
"Hva er det?", spør jeg. "Det er månen", svarer Neil. Nå er vi snart fremme. "Kan det være liv på månen?", spør jeg. "Ja, kanskje det", sier Neil. "Ingen vet". Nå lander vi på månen. Jeg spør om jeg kan gå først ut. Det får jeg lov til. Jeg går ut av raketten og sier, "et lite skritt for mennesket, men et stort skritt for menneskeheten." Så kommer Neil ut og ber meg sprette litt rundt. Det er kjempe gøy og sprette på månen. Neil spretter sammen med meg. Han synes også det er gøy.
"Vent", roper jeg. " Det er noe som rører seg der nede!", roper jeg og peker ned i en grop. " Ja, jeg ser det", sier Neil. " Det er noe grønt". "Et romvesen, så kult", sier jeg. "Pass på!", sier Neil. "Han kan være smittefarlig". "Nei, se hvor søt han er", sier jeg. Romvesenet kommer opp av gropa. Han har på seg en dress og lager små, søte lyder. Men lydene var ikke små og søte. De kalte på mange andre romvesen. Plutselig ble vi omringet. Det var romvesen overalt, hva skulle vi gjøre?
De kom nærmere og nærmere. Det var en liten åpning mellom to romvesen. Vi hadde en liten sjanse til å komme oss ut. Jeg hvisket planen i øret til Neil. Han nikket. "Klar, ferdig, gå!" ropte jeg. Neil sprang først. Han kom seg ut. Min tur. Jeg sprang og sprang. "Nei!!", ropte jeg. " De tok meg". Neil hadde hørt meg rope, og kom springende. Han dyttet bort romvesnene, tok meg i armen og sprang. Vi sprang så fort vi kunne. De fulgte oss tett. Nå var vi nesten ved raketten."Slipp, ditt beist!", hørte jeg Neil rope. Jeg så at han hadde et av romvesnene på beinet. Han stod og prøvde å riste det vekk. De andre romvesnene kom nærmere. Jeg sprang bort til Neil og tok tak i beinet på romvesenet og dro. Der glapp han taket. Men nå var de andre romvesnene nærmere. Vi sprang, og nå kunne jeg nesten ta fram hånden å ta på raketten. Der var vi endelig fremme. Vi klatret opp i raketten. Jeg og Neil var inne i raketten. "Lukk døra fort!", ropte jeg til Neil. Han lukket døra så fort han bare kunne. Et av romvesnene hadde fått fingrene i døra. De klemte fingrene ble først lilla, så blå før de datt av. Vi hørte romvesenet skrike. Jeg så ut av vinduet. Da så jeg at alle romvesnene trakk seg vekk fra raketten. Nå drar vi hjem. Det var en spennende tur, men vi burde ikke gått så langt fra raketten. Men, men gjort er gjort.
Etter en rolig tur tilbake til jorda landet vi greit og jeg kunne ta en taxi hjem. Jeg sa hade til Neil Armstrong og takket for en spennende tur.
Skrevet av Dina Friestad
5.trinn, Eigerøy skole