Karitas

Vi er på Island, året er 1915. Karitas Jónsdóttir vokser opp i en stor, farløs søskenflokk. Moren er fast bestemt på at alle skal ha en utdanning, og det betyr trange kår. Så forelsker Karitas seg fiskeren Sigmar, en mann som etter hvert stuer henne vekk på et øde gårdsbruk mens han selv seiler jorden rundt på de syv hav. Da Karitas føder tvillinger orker hun ikke mer, og overlater det ene av barna til søsteren, Bjarghildur. Selv flytter hun med to av barna til det lille samfunnet Örefi, hvor de tilbringer de neste 14 årene. Da Sigmar plutselig dukker opp idet krigen bryter ut i Europa, må Karitas igjen velge mellom kunsten og kjærligheten. Dette er den første av to romaner om Karitas Jónsdóttir. Den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for 2006.
Fra Dagbladets anmeldelse:
Islendingerne må være verdensmestere i kvalitetslitteratur per innbygger.

De siste årene har det kommet overveldende mange gode fortellinger fra sagaøya. Sist ut er Kristín Marja Baldursdóttir. Hun er tidligere oversatt til norsk med «Måkelatter» (2006), og ble samme år nominert til Nordisk Råds litteraturpris for fortellingen om Karitas, som nå foreligger på norsk.

«På Island dør ingen som arbeider,» heter det i boka, som liksom «Måkelatter» handler om sterke islandske kvinner.

Den åpner i en værhard fiskelandsby vest på Island i 1915. Enken Steinunn — visstnok inspirert av forfatterens egen oldemor — sitter alene igjen med seks barn, etter at mannen forsvant på sjøen. Fast bestemt på at barna skal få utdannelse tar hun dem med til Akureyri nord på Island — der de fryser og sulter seg gjennom iskalde vintre og beinhardt arbeid.

Jeg-fortelleren er den yngste av døtrene, Karitas. Ved siden av å være et underholdende epos fra forrige århundre, er dette er det også en kunstnerroman.

Karitas har en sjelden tegnebegavelse, og blir hjulpet til København av den vakre embedsmannsfruen Eugenia — en blanding av Anna Karenina, en Ibsen-kvinne og en av Hamsuns irrasjonelle ulykkelige antiheltinner.

Vi følger Karitas fram til annen verdenskrig. Hun forelsker seg i den djevelsk sjarmerende drømmeren Sigmar, også han som hentet fra en Hamsun-roman. Hun havner på et gudsforlatt forblåst sted, der Sigmar er borte på fiske det meste av året.

Selv går hun gjennom barnefødsler, mørke vintre, hjelpsomme og lett påtrengende nabokoner — og nattlige mareritt der hun hjemsøkes av ravner og gjenferd. Denne boka har det meste. Dramatiske naturskildringer, kjærlighet, død, kvinnekamp.

Kristin Marja Baldursdóttir formulerer de mest fantastiske typer: Karitas geskjeftige søster som havner som prestefrue. Den selsomme nabokona til Karitas, som kun snakker med kattene sine. Og altså Karitas selv, som blir uglesett fordi hun heller lager underlige bilder enn å stelle i huset. Innklippet i boka er hennes blikk i jeg-person — formulert som bildene hun lager, naturen, mennesker, dels drømmesyn.

Alt dette kunne blitt i overkant av alt — men det er så vakkert skrevet, nesten impresjonistisk, og rommer overveldende islandsk natur, psykologi, typer og tidsånd.

For «Karitas» har alt en god fortelling skal ha. Det beste av alt er at det er en oppfølger på vei.