"Kidnappet" og "Den forsvunne diamanten"

 

 KIDNAPPET

Jeg våkner i et rom, ser nesten ingenting, bare litt skurrete. Nå ligger jeg på gulvet i et ekkelt rom, men hva hadde egentlig skjedd? Jo, jeg skulle sykle til venninnen min Sofie. Så tror jeg at det var noe med at det kom en brå sving, sånn at jeg falt i grøfta. Men hvorfor ligger jeg her? Er jeg på sykehuset? Idet den tanken slo ned i hodet mitt, kom det to menn inn i rommet. Jeg kjente en klump i magen og ble redd.

Da venninnen Sofie ikke fikk besøk til avtalt tid, ringte hun hjem til Elise. Moren tok telefonen.

- Hei, det er Sofie, sa hun.

- Hei Sofie, hva lurte du på? sa moren til Elise.

- Jeg lurte på hvorfor ikke Elise kommer, sa Sofie.

- Har hun ikke kommet enda?

- Nei hun skulle kommet for en halv time siden.

Da ble foreldrene bekymret. De ringte til politiet og sa at Elise hadde forsvunnet.

Elise følte hun hadde ligget der i en evighet, og hadde ikke lenger kontroll på om det var dag eller natt. De to mennene kom inn i rommet der Elise lå. Elise krøp sammen, mennene så på henne helt til den ene sa:

- Hvor lenge skal vi holde henne innesperret?

- Helt til de andre i byen leter så lenge at de vil si på nyhetene at den som finner henne får masse penger.

De lette og lette og lette, helt til en dag Sofie fant sykkelen til Elise i grøfta. Hun sa til politiet hva hun hadde funnet. Alle så på nyhetene fordi der sa de at den som finner jenta som har forsvunnet blir belønnet med 100 000 kroner.

Mennene så dette på nyhetene, og ble glade fordi alt gikk som planlagt. Men Elise pønsket på en plan. Planen var at hun skulle spise et insekt, sånn at hun måtte kaste opp slik at mennene måtte la henne gå ut, og da kunne hun rømme.

Elise så et stort ekkelt tusenbein som krøp bortover på gulvet, hun fanget tusenbeinet, holdt pusten, og svelget det. Var dette en god ide? tenkte hun mens hun fikk vondt i magen. Plutselig trengte hun ikke lenger late som hun var kvalm. Hun greide så vidt å rope på mennene som kom løpende og så at hun var helt hvit i ansiktet. De ble forvirret og lot henne gå ut for og kaste opp. Elise gikk bort til en litt ødelagt dør, og gikk ut. Hun kastet opp med en gang hun var ute. Mennene stod i vinduet, slik at de kunne se hvis hun rømte. Elise ble ferdig med å kaste opp, men var fortsatt kvalm. Hun tenkte at det eneste hun kunne gjøre var å løpe bort fra stedet. Hun talte til tre, og begynte å løpe. Hun så seg bakover hele tiden for å se om mennene kom etter. Elise fant ut at hun måtte gjemme seg, og løp av veien. Hun fant et kjempestort tre og begynte å klatre. Mens hun klatret var hun glad for at hun hadde gått på klatring i mange år. Da Elise var et godt stykke opp i treet, så hun mennene stoppe på veien like nedenfor. Den ene sa:

- Hvor ble hun av? Vi hadde henne jo.

- Kanskje hun ikke løp denne veien likevel?

- Ja, vi drar tilbake og ser om vi finner henne.

Elise kjente seg igjen, klatret ned fra treet og begynte å løpe mot andre enden av skogen. Hun gikk til opp til et berg, og så lys fra sentrum. Elise løp ned mot sentrum. Da Elise var på veien, gikk hun bort til den første personen hun så, og sa:

- Kan jeg få låne telefonen? Det et nødstilfelle!

- Men det er jo deg – Elise, sa damen.

- Hvordan vet du hva jeg heter?

- Du har vært i alle aviser og på nyhetene i flere dager om at du har forsvunnet. Vi må ringe politiet.

- La meg ringe foreldrene mine først.

Damen gav Elise mobiltelefonen, og Elise tastet telefonnummeret hjem til foreldrene.

- Hvem er det jeg snakker med? sa pappa

- Det er Elise.

- Elise??!! ropte han slik at mamma hørte det

- Ja det er meg, hvor er dere?

- Hvor er du?

- Jeg står utenfor blomsterbutikken.

Han la på, tok med mamma, og kjørte til blomsterbutikken. Elise løp mot foreldrene, som kom løpende mot henne og ga dem en stor klem.

- Hvor har du vært? spurte mamma.

- Jeg har blitt kidnappet av to menn, og var i et ekkelt rom, så spiste jeg insekt slik at jeg måtte kaste opp, så greide jeg å rømme.

- Vi må dra til politiet, sa pappa

På politistasjonen forklarte Elise hva som hadde skjedd, og hun viste dem veien til huset der mennene hadde holdt til. Politiet tok mennene og satte dem i fengsel. Elise gikk hjem med foreldrene sine og var glad for at hun var hjemme. Og hun trengte ikke å bekymre seg for mennene lenger.

Skrevet av  Ingeborg Brunvoll, 5A, Husabø skole

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

KIDNAPPET

Mmmhhhhh! Mikkel strekker seg der han ligger i senga si. Det er fredag morgen i høstferien, og i dag skal han treffe Lise. De skal på kino og se «Frost». Mikkel og Lise er begge 12 år, og de har vært bestevenner i 2 år. De ble kjent med hverandre på svømmestevne i Oslo – og har vært sammen hver dag siden det. Mikkel bor sammen med moren sin i en liten, gammel trehytte der det vokser mose på veggene, og stinker av kloakken som renner i elven like ved. Moren til Mikkel er narkoman – så han må klare seg alene. Penger er det alltid for lite av, men Mikkel tjener 50 kroner i uken på å selge aviser. Han er lang og tynn med brunt krøllete hår som står rett til værs. Han har ingen venner utenom Lise. Lise kommer fra en rik familie, og de bor i et digert hus med svær hage. De har til og med et innendørs badebasseng. Her bader Lise hver morgen før hun skal på skolen. Hun er tynn og nokså lang, har hele ansiktet stappfullt av fregner. Hun har lyst hår som hun alltid fletter om morgenen. Hun bruker minst 20 minutter på å gjøre seg klar hver dag.

 

Mikkel har ennå god tid før han skal treffe Lise, så han vil bare ligge litt og slappe av. Men plutselig ringer mobilen hans, og det er så vidt han gidder å ta den. Men så gjør han det likevel, for han får en underlig følelse av at noe kan være galt.

«Hallo», sier han med sløv stemme. «Mikkel, Mikkel – det har skjedd noe helt grusomt». Det er Margrete - moren til Lise sin stemme. «Hva snakker du om?» spør Mikkel. Moren gråter lenge før hun greier å svare, og Mikkel kjenner at pulsen hans stiger. Til slutt får hun hikstet frem «Det er Lise...... hun – hun har blitt kidnappet!». «Har du ringt til politiet? Når skjedde det? Hvor er hun nå da?» skriker Mikkel.  «Jeg.....jeg....» Samtalen blir brutt. Tusen tanker farer gjennom Mikkel sitt hode. Han prøver å ringe moren opp igjen, men kommer bare til mobilsvar. Han skjelver i hele kroppen mens han slår nummeret til politiet. Før han får svar går mobilen tom for strøm. «Hva gjør jeg nå?!». Han hiver på seg klærne – han må komme seg til Lise's hus!

 

Uten å tenke seg om tar han snarveien gjennom «dødens dal» - en skogsvei mellom hytta hans og huset til Lise. Han er glad han har sykkelen, for nå haster det veldig.

Når han kommer frem til Lise sitt hus står gatedøren åpen. Han er veldig nervøs når han lister seg inn i gangen. «Hallo! Er det noen hjemme? Margrethe, Rolf – er dere her?». Ingen svarer. Mikkel står et øyeblikk helt musestille for å høre etter lyder i huset. Ingenting.... Han går ifra rom til rom, og kommer til slutt til soverommet til Lise sine foreldre. Der ligger Rolf og sover i senga !!. han skal akkurat til å vekke han, så hører han fottrinn i underetasjen, og Mikkel skjønner at han ikke er alene i huset. Han får panikk, og gjemmer seg inne i klesskapet. Der vet han at det er to små kikkhull som han kunne se igjennom. Like etterpå kommer det en mørkkledd svær mann med finlandshette over hodet inn på soverommet. Gjennom kikkhullet ser Mikkel at mannen setter en sprøyte inn i Rolf sin arm. Så løfter mannen Rolf over skuldrene og bærer han ut av soverommet. Mikkel står helt stille og holder pusten til han ikke lenger kan høre mannens fottrinn. Endelig kan han puste ut. Det går opp for Mikkel at hele Lise's familie nok har blitt kidnappet. Han våger seg ut av skapet, og ser at det ligger en sammenkrøllet papirlapp og noen sedler på gulvet ved siden av sengen. Det må være kidnapperen som har mistet dem. Han plukker opp sedlene. Lappen glatter han ut, og der står det som må være en adresse: Tiurveien 12 i Sandnes. Etter å ha tenkt en stund bestemmer han seg for å samle motet – og redde Lise og familien hennes! Men hvor skal han begynne å lete. «Jeg må komme meg til Sandnes!», tenker han. Sedlene legger han i lomma, de kan komme godt med senere.

Han bestemmer seg for å ta toget til Sandnes, men har ikke nok med de sedlene han har funnet. Han må snike seg ombord på toget – og helst ikke bli oppdaget. En 12 åring reiser ikke alene fra Oslo til Sandnes.....

 

Det begynner å bli mørkt når han kommer til togstasjonen, men det passer bare fint, for da er det ingen som ser ham når han sniker seg inn i en godsvogn full av brus til brusautomater i Sandnes. Snakk om flaks!! Han kjenner at han er både sulten og tørst, så det passer fint å helle i seg et par Cola. Turen til Sandnes tar 7 timer, og det blir en lang og kald natt. Det gir ham god tid til å tenke igjennom hva han skal gjør når han ankommer Sandnes. Han bestemmer seg for at han ikke vil kontakte politiet, for hvis de finner ut at han har reist dit alene kommer de til å sende ham rett hjem igjen.

«Det første jeg må gjøre er å finne ut av hvor denne adressen er. Men hvis jeg spør noen kan jeg jo risikere at de finner ut at jeg er der alene. Jeg må finne en annen måte å gjøre det på». Han rekker ikke å tenke mer før han sovner av utmattelse.

 

Han våkner av en stemme som sier «Neste stopp Sandnes – avstigning på høyre side». Han skvetter til, nå gjelder det!. Det har såvidt begynt å bli lyst når han står på stasjonen i Sandnes. Alt er ukjent – han vet ikke hvor han skal gå hen. Han kjenner sulten gnage i magen – på tide å få seg litt frokost. Han leter en liten stund, så finner han et bakeri der det lukter himmelsk av nybakt brød og deilige kanelsnurrer. De har til og med favoritten hans – fastelavnsboller. Han kjøper et påsmurt rundstykke og 3 fastelavnsboller. Det blir et herlig måltid. Han tror nok at det er den beste frokosten han noen gang har hatt. Han kan ikke huske at moren noen gang har laget noe slikt til ham.

 

På tide å komme i gang med letingen! Han har fortsatt over 600 kroner igjen av pengene som kidnapperen hadde mistet, så han finner ut at han bare kan ta en drosje til adressen på lappen. Han må lete en stund før han endelig finner en drosje. Han banker forsiktig på vinduet og sjåføren ruller ned. «Ja, hvor skal så du hen unge mann?». Mikkel rekker ham lappen med adressen, og drosjesjåføren taster den inn på sin GPS. Det virker som om det tar en evighet før sjåføren sier: «Jeg kan ikke finne denne adressen her i Sandnes. Er du sikker på at du har rett adresse? Hva gjør du forresten her helt alene? Kan jeg hjelpe deg med noe?» Mikkel kjenner at han begynner å svette, han må ikke bli avslørt!. Han snur seg litt vekk og tenker et lite øyeblikk. Han bestemmer seg for å stole på drosjesjåføren, men når han snur seg tilbake for å forklare er drosjen vekk. «Hva gjør jeg nå da? Kanskje jeg kan finne et bykart og lete etter adressen? Men hvor finner jeg det da?». Mikkel begynner å bli nokså fortvilet, og mister motet. «Kanskje jeg aldri kommer til å finne dem», tenker han. Han kjenner en tåre i øyekroken, og får en vond klump i halsen.

I samme øyeblikk kommer en politibil kjørende, og Mikkel føler at det er ham de vil ha tak i. Han løper av gårde så fort han kan. Tårene svir nedover kinnene. Etter en stund kommer han til en park, og han setter seg ned på en benk bak noen stor trær. Han føler at han er trygg der, i hvert fall en stund. Mens han sitter der tenker han tilbake på alle de kjekke tingene han og Lise har opplevd sammen. Kommer han noen gang til å se henne igjen? Han er så utslitt, så han krøller jakken sin sammen til en liten pute, og legger seg ned på benken. Han skal bare hvile litt...

 

«Hei kompis – du må våkne. Du kan ikke ligge her lenger». Mikkel våkner av at noen rister ham i skulderen. Han gnir seg i øynene, og ser at det er en gutt som er på samme alder som han selv. «Hvem er du?» spør Mikkel. Gutten rekker fram hånda og hilser. «Jeg er Fredrik», sier han. Fredrik setter seg ned på benken og forteller at han har rømt fra et barnehjem. Han har bodd på gaten i Sandnes i 2 måneder. Mikkel føler at han kan stole på Fredrik, så han forteller ham alt som har skjedd, og hvorfor han er i Sandnes. Fredrik lover å hjelpe Mikkel med å finne Lise og familien. «Det eneste sporet jeg har er denne adressen. Men en drosjesjåfør sa at en slik adresse ikke finnes her i Sandnes». «Vent litt her», sier Fredrik. Han løper avsted, og etter noen få minutter kommer han tilbake. «Bli med meg», sier han. Fredrik tar med Mikkel til en mørk bakgård et stykke borti gata. Der sitter det en nokså gammel mann. Han har stort hvitt skjegg, og skitne fillete klær. «Mikkel – dette er Rikard. Rikard – dette er Mikkel.» Fredrik forklarer til Mikkel at Rikard er en uteligger som har hjulpet ham siden han rømte fra barnehjemmet. «Du kan stole på Rikard», sier Fredrik. Rikard forteller at den adressen som står på lappen til Mikkel ikke er en adresse, men navnet på en nedlagt madrassfabrikk i utkanten av Sandnes. «Jeg vet en vei til fabrikken som dere kan ta uten å bli oppdaget. Jeg kan dessverre ikke bli med dere, for jeg er så vond til beins». Rikard forklarer dem veien og hvor inngangen til fabrikken er. «Vær forsiktige gutter, og lykke til».

 

Guttene «låner» en sykkel som står parkert i bakgården, og sykler avsted. Mikkel sykler og Fredrik sitter bakpå. Når de har kommet et stykke, får de på følelsen at noen følger etter dem. Men når de snur seg for å sjekke er det ingen å se. «Jeg var sikker på at jeg hørte noen», hvisker Fredrik. Etter en halv times tid kommer de endelig frem til fabrikken. Det er et svært område med mange forskjellige bygninger rundet. De fleste vindusrutene er knust, og masse rustent metall ligger slengt overalt. Bygningene ser ut som om de skal falle sammen hvert øyeblikk.  Hver bygning har et nummer på seg, og de leter lenge før de finner nr. 12. «Der er nr. 12», hvisker Mikkel til Fredrik. De begynner å gå mot bygget, men hører plutselig noen som snakker. Det høres ut som om det kommer inne i fra bygget. De prøver å finne en vei inn. De kan huske at Rikard sa at det var en inngang på baksiden. De lister seg rundt bygget og finner en rusten ståldør. De kjenner forsiktig om den er låst. Det er den ikke! Mikkel dytter den forsiktig opp, men det kommer en skarp knirkelyd som kan høres langt avsted. Guttene får panikk og gjemmer seg bak en tønne. De kan høre at noen kommer mot dem. De holder pusten og lukker øynene. Bare de ikke blir oppdaget nå!

 

De kan se to menn som står og lyser med lommelykt. «Det var sikkert bare vinden som blåste i et av vinduene», sier den ene mannen. «Du har nok rett. Vi går tilbake til fangene». Mikkel og Fredrik lister seg etter dem. Mennene går inn i et slags lagerrom, og gjennom et lite vindu kan Mikkel se at Lise sitter der inne sammen med foreldrene. De har bind foran øynene, og er bundet fast til hver sin stol. En av mennene snakker til Rolf «Hvor er gullpengene? Vi vet du har dem». «Hva er det dere snakker om? Jeg har ingen gullpenger!», sier Rolf. «Ikke prøv å lure oss. Hva med den gamle gullskatten som din oldefar gjemte på eiendommen din før han døde?», svarer mannen. «Hvis du ikke vil at datteren din skal bli skadet så sier du nå hvor vi kan finne den!». Nå skjønner Fredrik og Mikkel at de trenger hjelp av politiet likevel. Men hvordan skal de få tak i dem nå, de har jo ikke telefon. Fredrik ser at det ligger en mobiltelefon på et bord inne i rommet. Den kan de få tak i, men hvordan?

I samme øyeblikk går døra inn til bygget opp, og inn kommer det fullt av politimenn. De river opp døra til lagerrommet og stormer kidnapperne. De legger dem i bakken og får på dem håndjern. Mikkel styrter rett bort til Lise, river av bindet for øynene hennes og gir henne en god klem. «Lise!» er alt han greier å si. «Mikkel, du har reddet oss», sier Lise. Politiet hjelper foreldrene hennes løs. «Hvordan visste dere at vi var her?», spør Mikkel at av politimennene. «Det kan du takke denne karen for», svarer politimannen og peker mot døra. Der står Rikard. «Etter at dere hadde dratt avsted, begynte jeg å tenke at dette kunne være farlig. Så jeg var nødt til å ta kontakt med politiet. Det er jeg glad for nå», sier Rikard og smiler lurt.

 

Det har gått 3 uker siden kidnappingen, og Lise og foreldrene er trygt hjemme igjen. De har fått et nytt familiemedlem. Fredrik har flyttet inn hos dem. Foreldrene ville gjerne ta seg av ham. Mikkel bor også hos Lise, mens moren hans skal få hjelp til å slutte med narkotika. Rikard bor i huset ved siden av. Det kjøpte Margrete og Rolf til ham for gullpengene de fant under stuegulvet.......

 

Skrevet av Elise Skjelbred, 6 blå, Grøne Bråden skole

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

                             Den forsvunne diamant

Det var i London i 1880 at en diamant ble stjålet fra slottet. Tyven ble pågrepet, men diamanten ble aldri funnet.

I London 2014 kom to norske unger med foreldrene sine dit på ferie. De het Lars og Kaia. Lars var 11 år mens Kaia var  bare 7 år. Lars og Kaia gikk rundt i London. De hadde fått lov å gå ut og se seg rundt hvis de kom tilbake til hotellet før kl. 21.00. Lars ville gå på museum, men Kaia ville gå og se på hester. Kaia fikk det som hun ville, og de gikk mot stallen. Lars gikk bakerst. Plutselig falt Lars, han hadde tråkket i et hull. Kaia måtte komme og hjelpe han opp.

Lars snudde på foten og gled opp. Det kom et klikk og en trapp kom til syne. Trappen gikk nedover. Lars og Kaia gikk bort til kanten og så ned. Lars gikk ned trappen, Kaia fulgte etter. De gikk nedover og nedover, helt til de kom til et stort rom. Rommet var like stort som det engelske slottet. Lars gikk og så seg rundt. Kaia fulgte etter. Kaia satte i et rop og sprang bort til en statue av en hest. Statuen var laget i gull og sølv og mange små og store diamanter. Det var to ekstra store diamanter som Lars så da han kom bort til Kaia. Lars lurte på hvem som hadde satt de der.

Plutselig hørte de stemmer. Lars trakk Kaia med seg bak statuen. Stemmene kom nærmere og nærmere. De kom så nærme at han kunne høre hva de sa. Den ene stemmen var mørk og dyp, og den andre stemmen var høy og tynn. De snakket om en kjempestor diamant som var forsvunnet. De snakket lavere, men de kom nærmere og nærmere. Til slutt så Lars hvem som snakket. Det var Marv og Harry. De var superetterlyst over hele verden. Han så at Marv hadde p90-pistol. De stoppet ti meter fra statuen. Lars gjorde tegn til Kaia at hun måtte følge etter han og være stille. De krøp mot trappen. De krøp og krøp. Til slutt nådde de trappen. Da nøs Kaia. Marv og Harry snudde seg og så Lars og Kaia som sprang opp trappen. Marv sprang etter med pistolen klar. Lars sprang opp etter Kaia og lukket igjen trappen. De hørte at det kom sinte rop nede fra luken, så ble det stille. Men så smalt det: «bom, pang, knas». Luken eksploderte i mange biter.

Lars sa til Kaia at hun skulle springe til hotellet og ringe politiet. Han skulle avlede skurkene opp til stallen. Kaia sprang og Lars sprang. Marv og Harry ble forvirret. De sprang først etter Kaia, men så var Lars nærmere og dermed sprang de etter han i stedet. Lars løp opp til stallen med skurkene etter seg. Da han nådde opp til stallen stod det femti bevæpnede politifolk og ventet på han og skurkene. Politiet hoppet på Marv og Harry. De tok pistolen og satte håndjern på bandittene.

Lars så at Kaia var der. Han sprang bort og spurte hvordan hun hadde vært så rask. Kaia fortalte at hun hadde sprunget til politistasjonen som lå like ved. Der hadde hun fortalt om de to bevæpnede skurkene som sprang etter storebroren hennes mot stallen. Så hadde de kjørt i full fart bort til stallen. Lars var imponert over lillesøsteren sin.

En politimann kom bort til dem og sa at dusøren var en milliard pund for å ha fakket Marv og Harry. De ble kjørt til hotellet i en politibil. Foreldrene ble stolte da politiet fortalte at barna deres hadde fanget to milliardtyver. Lars fortalte politiet hva de hadde oppdaget i det store rommet under bakken på vei til ridesenteret. Politimannen ringte straks til stasjonen som sendte noen politimenn ned i rommet der de fant hesten med diamanene. Statuen ble tatt med til et museum og satt til utstilling. Der kunne alle beundre den forsvunne diamant. Lars og Kaia kunne reise hjem til Norge med foreldrene og to milliarder.

 

Skrevet av Viljar Bore Kaasa

6.trinn v/Eigerøy skole

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

       

Den forsvunne diamanten

 

Først, la oss få en ting klart: Søsteren min er ikke en diamant på noen som helst måte, hvis man ser bort fra det faktum at navnet hennes er Diamond.

Når noen sier «diamant» tenker jeg på noe helt perfekt, noe feilfritt. De beskrivelsene passer ikke til Diamond. Men jeg vet at ingen er perfekte, så hvem kan vel klandre henne?

Likevel skulle jeg ønske at hun av og til kunne være litt mere ... Tja, normal. Det går ikke engang an å ha en enkel samtale med henne, før hun skal begynne å påpeke feil og rette på grammatikken.

Diamond er også veldig sjefete, og har den vanen med å rote seg bort i trøbbel. Det var faktisk det som skjedde en dag for et par år siden, den dagen jeg skal fortelle om nå.

 

Det var vår, men været var rusket, og solen hadde ikke tittet fram bak skyene en eneste gang. Luften var fuktig, kald, og raslet i de bladløse løvtrærne som omga byen.

Ingen av trærne hadde fått noe som i det hele tatt minnet om grønne knopper på seg.

Gresset var gult, og de fleste av jordene var oversvømte. Det hadde regnet i flere måneder, nesten uten stopp. Men til tross for det gråe været, var jeg i godt humør. Jeg hadde nemlig på følelsen at det ville skje noe bra denne dagen.

 

Så feil går det an å ta.

 

Jeg lå på den svarte skinnsofaen som stod inntil den ene veggen på rommet mitt. Den var veldig slitt, og mange steder hadde vi måttet teipe igjen hull med gaffateip.

Jeg la hendene under hodet og kikket opp på de selvlysende stjernene som hang i taket.

De var i forskjellige størrelser – noen store, noen små. Jeg hadde prøvd å henge dem slik at de dannet stjernebildet Orion, men det eneste jeg hadde fått til var beltet hans – og det lignet ikke en gang!

 

Mens jeg lå der og lot tankene vandre fritt – på fotball, matteprøven vi skulle ha neste tirsdag, og en film jeg hadde sett kalt «Lille Kylling» – hørte jeg mamma rope nedenfra.

«Marius, nå er det middag! Sier du ifra til Diamond?»

«Jada!» ropte jeg tilbake, en smule irritert.

Diamond er lillesøstera mi. Eller, egentlig er vi tvillinger, men siden jeg ble født sju minutter før henne, pleier jeg å si at jeg er den eldste – noe som irriterer henne grenseløst.

Jeg stønnet, tvang meg selv opp på beina, og subbet over gulvet. Jeg banket på døra til Diamonds rom, ei dør som – ironisk nok – var pyntet med diamanter. Men jeg fikk ikke noen respons.

«Diamond, middag,» sa jeg, men da hun ikke svarte denne gangen heller, presset jeg ned dørhåndtaket og gikk inn på rommet hennes. Diamond hadde bokstavelig talt drept meg om hun visste at jeg gikk inn på rommet hennes uten lov. Men hun visste det ikke, for hun var ikke der. Hvor var hun da?

 

Jeg rynket på pannen og prøvde å tenke etter om hun hadde gått til en venninne eller noe, men jeg kunne ikke komme på noe. Om hun i så fall hadde gått hadde hun gjort det nettopp, for datamaskinen hennes var fremdeles på.

Jeg visste at det ikke var snilt, men jeg gikk bort til pulten hennes, satte meg ned på kontorstolen, og myste mot skjermen. Det så ut som om Diamond hadde skrevet en mail. Nei forresten, hun hadde fått en mail.

 

 

Diamond_Henriksen

11. mars 2010  00:00

Til: Diamanten

 

Det var ikke noe emne, og innholdet var bare noen få linjer. Men ordene som stod der ga stor betydning, og jeg måtte lese det mange ganger for å se om jeg hadde lest feil.

 

Du har det vi trenger, og du vet du må gi det fra deg.

En avtale er en avtale.

Bryter du den, blir det verst for deg.

 

Jeg grøsset og kjente gåsehuden krype oppover armene. Hva var det Diamond hadde rotet seg borti nå da? Jeg skulle akkurat til å krysse ut da jeg så en liten notis nederst på mailen.

 

Fra TG. Du vet hvem vi er.

 

Jeg lukket øynene, som om jeg på magisk vis kunne åpne dem igjen og finne ut at alt var en drøm.

Du vet hvem vi er. Det hørtes ut som noe som kunne blitt sagt i en krimbok eller en skummel film.

Du har det vi trenger, og du vet du må gi det fra deg. Hva var det Diamond skulle gi fra seg? Og til hvem? Hvem var TG? Du vet hvem vi er. Jeg klarte ikke få setningen ut av hodet. Bryter du den, blir det verst for deg.

 

Allerede før jeg hadde gått ned trappen kunne jeg kjenne lukten av nybakt brød. Jeg fikk vann i munnen og skyndte meg inn på kjøkkenet. Der satt pappa ved det runde middagsbordet vårt. Han så sliten ut, noe som ikke var så veldig uvanlig, i og med at han jobbet som politi.

Kanskje det ikke høres så veldig travelt ut, men i det siste hadde det vært en rekke innbrudd i både hus og butikker. Og det som var verst var at politiet enda ikke hadde funnet ut hvem det var – de var ikke i nærheten engang.

 

Mamma stod borte ved ovnen. Hun hadde på seg det lyseblå forkleet sitt, det forkleet hun alltid bruker når hun skal bake. Det karamellfargete håret hennes – som jeg hadde arvet, bare at mitt ikke var like langt – var knyttet i en slapp knute bak på hodet.

«Kommer ikke Diamond?» spurte mamma. Jeg ristet på hodet.

«Nei, hun er ikke på rommet sitt,» sa jeg.

«Kanskje hun har gått til en venninne,» sa pappa med et skuldertrekk. Det kunne være mulig, men det var veldig ulikt Diamond å gå uten å si ifra om hvor.

«Kan ikke du løpe bort til Thea og se om Diamond er der?» spurte mamma meg og tok ut brødene fra ovnen.

«Kan vi ikke bare ringe?» spurte jeg og lente meg inntil dørkarmen.

«Nei, jeg har ikke satt inn penger enda. Kan du ikke bare løpe bort og se om hun er der?»

Enda så mye jeg hadde lyst til å si nei, nikket jeg motvillig og gikk ut i gangen.

Mens jeg trødde i de røde joggeskoene mine, som var nye og ganske ubehagelige, overhørte jeg noen brokker av mamma og pappas samtale.

«Det har vært innbrudd,» sa pappa.

«Nå igjen?» spurte mamma. Stemmen hennes var bekymret.

«Ja,» svarte pappa.

Jeg knyttet skolissene, dro på meg jakken, og rakk å høre mamma spørre om «det var de samme», før jeg lukket opp døra og gikk ut.

 

 

Jeg hadde løpt et lite stykke. Regnet pisket meg i ansiktet, og skoene mine var søkkvåte. Håret mitt klistret seg til pannen. Det var vanskelig å se noe som helst. Om jeg bare hadde tatt med meg paraply!

Etter å ha jogget noen hundre meter til – jeg tok en snarvei gjennom en liten skog og bak en matbutikk – fikk jeg endelig øye på huset til Thea. Og jeg kan innrømme at jeg aldri før har vært så glad over å se huset hennes i hele mitt liv.

 

Det var moren til Thea – som jeg aldri husker navnet til - som åpnet da jeg ringte på. Hun hadde på seg en blåbærfarget joggedress.

«Thea er ikke hjemme, hun er hos Janne,» sa hun da jeg spurte om Diamond muligens befant seg hjemme hos dem. Janne ja – Diamonds andre bestevenn. Jeg sukket, men prøvde å skjule det ved å gjespe. Moren til Thea så på meg et øyeblikk, og jeg fikk på følelsen av at hun gjennomskuet gjespe-sukket mitt.

«Men jeg får komme meg hjem igjen, ha det,» sa jeg og snudde meg.

«Forresten Marius, gidder du å hente opp posten. Det er så vått, og du er allerede ute.» Erica (jeg kom på navnet) sendte meg et unnskyldende smil. Men jeg forstod henne godt, så jeg gikk ned til postkassen og kikket oppi.

 

En utgave av lokalavisen falt ut og landet på den våte asfalten. Jeg bøyde meg ned og plukket den opp. Blikket mitt streifet over førstesiden da jeg så noe som fanget oppmerksomheten min. Det var det samme mamma og pappa hadde snakket om på kjøkkenet. Jeg bladde opp på siden og skumleste:

 

Enda et innbrudd

av Marie K. Lawrence/avis@Marieoffice

I natt har det vært enda et innbrudd, denne gangen hos gullsmeden. Sjefen for gullsmeden, herr Augustus Grace, kan rapportere at ingenting er stjålet.

«Flere ting er knust og ødelagt, men ingenting er stjålet. Det virker som om de som brøt seg inn, gjorde det bare for å vise at de kan,» uttaler hr. Grace.

Gullsmeden er en av de butikkene i byen med best sikkerhet – både med kameraer og alarmer og gitter foran vinduer og dører. Derfor er det et mysterium hvordan tyvene klarte å komme seg inn uoppdaget. Vi ber herved alle om å passe på å låse alle ytterdører før de går til sengs, og å se opp for noen som kaller seg 'The Gang'.

 

Og så stod det noe om en dame med tusen katter, men det brydde jeg meg ikke om. Munnen min var blitt knusktørr, og hodet mitt dundret av alle tankene. Se opp for de som kaller seg 'The Gang'.

Nå måtte jeg passe meg for innbruddstyver samtidig som jeg prøvde å finne ut hvor Diamond var blitt av. På toppen av det hele måtte jeg prøve å finne ut hvem TG var.

Nei, forresten, stryk det siste.

Jeg fant det nettopp ut. The Gang – TG. Du vet hvem vi er.

 

Da jeg kom hjem igjen satt mamma og pappa og spiste. Plutselig ringte pappas mobil. Han spratt opp, som om han hadde ventet på at den skulle ringe, og skyndte seg ut av rommet. Jeg satte meg ned på en stol.

«Var hun der?» spurte mamma. Jeg ristet på hodet.

«Merkelig,» mumlet hun, sikkert mest til seg selv. Hun skulle bare visst. Hvem skulle vel trodd at Diamond hadde noe med en gjeng kriminelle å gjøre? Hvilken avtale var det hun hadde inngått? Jeg kjente at jeg ble bekymret for lillesøstera mi. Hun hadde på mystisk vis forsvunnet.

Diamanten var forsvunnet, og jeg følte det var min oppgave som storebror å lete etter henne.

 

«Det har vært et nytt innbrudd i Elm Street 122. Privatbolig,» sa pappa da han kom inn på kjøkkenet igjen. Munnen hans var formet som en tynn strek, og han hadde en liten nyve mellom øyenbrynene.

«Er ikke det hvor fru Hansen bor?» spurte mamma. Pappa nikket.

Gamle fru Hansen er en gammel, rund dame med vennlige øyne og alltid en karamell eller to i veska si. Hun ser ikke akkurat så veldig rik ut, så jeg lurte på hva tyvene skulle stjele hos henne. Hvis de i det hele tatt hadde tenkt å stjele noe da.

Plutselig kom jeg til å tenke på noe. Noe som fikk hjertet mitt til å dunke ekstra hardt i brystet. Det hadde vært et nytt innbrudd. Diamond hadde fått en mail fra noen innbruddstyver.

Hun var vel ikke en del av dette innbruddet?

 

«Jeg finner ikke nøklene mine,» sa pappa. Han småløp stresset rundt i huset og lette etter nøklene sine. Ikke bilnøklene, men nøklene til kontoret hans på politistasjonen. Jeg så på dette som en mulighet til å dra uoppdaget og lete etter Diamond.

Men, i tilfelle de ville oppdage at jeg var borte, skrev jeg en lapp til mamma om at jeg dro til en venn og festet den på det kjøleskapet.

Deretter trødde jeg i joggeskoene nok en gang og gikk ut.

 

Det var blitt ganske mørkt; gatelysene kastet et skummelt lys utover veien, og det svake skinnet fra månen var så vidt synlig bak de mørke skyene. Vinden ulte i tretoppene. Himmelen var mørkeblå, eller nærmere svart, opplyst av de tusen stjernene som minnet meg om de selvlysende stjernene jeg hadde på rommet mitt.

I noen sekunder ble jeg bare stående og beundre stjernene, lete etter kjente stjernebilder, før jeg kom på hva jeg skulle gjøre. Hva var det pappa hadde sagt nå igjen? Elm Street 122? Ja, det var det. Jeg tok beina fatt og begynte å løpe.

 

Jeg løp gjennom fire kvartaler før jeg kom til den rette gaten. Jeg pustet og peste; jeg hadde aldri løpt så lenge i strekk i hele mitt liv. Og i alle fall ikke to ganger på én dag.

 

Flere politibiler stod parkert utenfor det gule, lille huset til gamle fru Hansen. De hadde sperret av området.

Gamle fru Hansen stod rett utenfor og fulgte med på det som skjedde. Hun smilte da hun så meg.

«Er det ikke Marius. Skal vi se-» hun rotet rundt i veska si «-ja, her er de. Flaks de ikke ble stjålet.» Gamle fru Hansen humret lavt for seg selv og rettet litt på den gule regnhatten sin med den ene hånden mens hun holdt frem karamellene med den andre. Jeg tok dem imot, bare av ren høflighet.

«Eeh, ble egentlig noe stjålet, gam.. Fru Hansen?» spurte jeg og så litt usikkert på henne.

«Nei. Det eneste innbruddstyvene gjorde var å gå gjennom sakene til Odd, som om de lette etter noe,» svarte hun med et fjernt uttrykk i ansiktet. Odd Hansen var gamle fru Hansens døde mann. Han hadde jobbet som politibetjent, akkurat som far.

«Vent nå litt ... Så De på?» spurte jeg.

«Nei, selvfølgelig ikke, lille barn. Når det kommer tyver må man ringe politiet. 112. Aldri glem det.» Nå virket hun litt streng.

«Men De sa at de gikk gjennom sakene til Odd, da må De vel ha..» Gamle fru Hansen avbrøt meg før jeg fikk fullført setningen.

«Når man er så gammel som det jeg er, er det ikke alltid like lett å skille drøm fra virkelighet. Eller barnebarn fra innbruddstyver, he-he.» Gamle fru Hansen lo. «Jeg måtte bare sjekke om de var noen barnebarn som hadde kommet for å besøke meg.»

 

«Men fru Hansen, du har da ingen barneba..» Hun avbrøt meg igjen.

«Nå er det sent lille Teodore, du bør nok komme deg hjem. Og si til søsteren din at hun ikke må vase rundt på torget så sent på kvelden. Det kan være farlig.» Med disse ordene snudde gamle fru Hansen seg på hælen og gikk med bestemte skritt mot huset sitt igjen.

Jeg ble stående og se etter henne der hun stod og kjeftet på politifolkene om at hun ikke kom til å få sove med ”alt dette oppstyret” mens jeg lurte på hva hun mente med at Diamond hadde vast rundt på torget.

 

Jeg satte meg ned på en huske på en lekeplass i nærheten og prøvde å fordøye alt jeg hadde fått vite i dag. Jeg hadde alltid vært god på å pusle puslespill og å løse mysterier, så dette var som en ekstra skoleoppgave. Bare vanskeligere. Og skumlere.

Jeg lagde en liste inni hodet mitt om alt jeg visste som hadde eller kunne ha en tilknytning til saken:

• Diamond hadde fått en mail om at hun hadde noe noen andre ville ha. Denne mailen hadde hun fått av en gjeng kriminelle. Deretter hadde hun forsvunnet, og var blitt sett av gamle fru Hansen i byen.
• Den kriminelle gjengen brøt seg inn i gullsmeden, men stjal ingenting, og de brøt seg inn hos fru Hansen, men stjal ingenting. De lette etter noe ...

En brikke falt på plass: Odd Hansen hadde vært politibetjent, eieren av gullsmeden hadde vært politibetjent.

The Gang lette etter noe. Hva om det de lette etter var noe som tilhørte politifolk?

 

Da jeg gikk bortover veien i retning mot torget, lurte jeg på om jeg kanskje bare skulle sagt ifra til mamma og pappa om at Diamond var forsvunnet. Kanskje jeg bare skulle vist dem mailen.

Jeg stoppet. Nølte. Jeg kunne gå tilbake og vise dem mailen. Få dem til å starte en leteaksjon. Det ville vært så enkelt.

Men noe inni meg sa at Diamond ikke ville ønsket at politiet ble innblandet.

Jeg kom kanskje til å angre på dette valget i ettertid, men jeg fortsatte å gå mot torget. Fortsatte letingen etter Diamond. Alene.

 

Da jeg rundet det siste hjørnet og fikk se skikkelsen som satt midt på gaten, gjorde hjertet mitt et stort hopp, og jeg følte meg tusen ganger lettere. Jeg så ikke ansiktet hennes, men jeg visste det var henne. Slank kropp, smale skuldre, ovalt hode. Langt, stritt hår som var like svart som natten. Hun var ikke å ta feil av.

 

Jeg løp det siste stykket og slo armene mine rundt Diamond bakfra. Hun skvatt, utstøtte en litt halvkvalt lyd og prøvde å skyve meg unna.

«Får ... Ikke ... Puste,» gispet hun. Først da gikk det opp for meg at jeg kanskje klemte en smule for hardt.

«Hvor har du vært?» spurte jeg og så på henne. I det svake skjæret fra gatelysene kunne jeg tydelig se øynene hennes. Hun hadde grått.

Diamond smalnet øynene og skulte mot meg. Hun svarte ikke på spørsmålet mitt.

«Hvorfor er du her?» hveste hun og så plutselig veldig sint ut. «Forsvinn!»

«Slik som du gjorde?» spurte jeg og så på henne. Diamond trakk pusten dypt, som om hun forberedte seg på å stupe fra en høy klippe eller noe sånt.

«Sa du i fra til mamma og pappa?» spurte hun og så engstelig på meg. Fortsatt fast bestemt på å ikke svare på spørsmålene mine.

«Nei, jeg sa det ikke til noen. Men mailen, Diamond. Hvorfor truet The Gang deg?»

 

Diamond virket ikke så overrasket over at jeg hadde funnet det ut. Men det er klart, hun er jo den personen som vet mest om meg i hele verden. Vi er jo tvillinger.

«Vi inngikk en avtale,» sa hun.

«Har du tenkt til å fortelle meg om hva?» spurte jeg etter at hun ikke sa noe. Diamond la armene i kors, trakk pusten enda en gang, en smule dramatisk, og satte seg ned midt på den brolagte gaten igjen.

Jeg satte meg ned ved siden av henne.

Diamond begynte å fortelle;

«Det hele begynte for et par måneder siden. Jeg og venninna mi var ute på byen og handlet nye klær.

Plutselig kom vi over en lommebok.

Den bare lå der, så jeg tok den opp og hadde tenkt å gi den til butikkdama da venninna mi sa at det gjorde jo ingenting om vi brukte litt av pengene.

De som eide lommeboken ville jo bare bli glade når vi leverte den tilbake, ikke sant?

Men det var så mye penger inni. Og enda mer vi ville kjøpe. Til slutt hadde vi brukt opp hver eneste én av kronene – og det var noen tusener.

Venninna mi ble hentet tidligere enn meg på kvelden.

Jeg satt på en benk og ventet mens jeg hadde en lommebok i hendene og lurte på om hva jeg skulle gjøre med den da to digre menn – sikkert i tjueårsalderen – dukket opp over meg.

De lurte på hvor jeg hadde fått tak i lommeboken, og det viste seg at det var deres.

Så, i stedet for at de skulle melde fra til politiet – du vet hvor skuffet pappa ville blitt da, og ikke minst sint – sa de at vi kunne inngå en avtale: jeg måtte gi dem noe de er ute etter.» Da Diamond hadde fullført den siste setningen merket jeg at tårene trillet nedover ansiktet hennes igjen.

Jeg skjønte hvor vanskelig dette måtte være for henne. Diamond, den perfekte diamanten, plutselig ikke så perfekt lenger.

 

«Diamond?» Hun så på meg. «Ja?»

«Hva er det de er ute etter?» spurte jeg. Hun snufset et par ganger, tørket tårene.

«Nøkler.»

«Nøkler?» gjentok jeg og så vantro på henne. Nøkler?

«Nøkler til et politikontor, helst en sjef. Det var derfor de brøt seg inn hos gullsmeden, for å se om Augustus Grace fremdeles hadde nøklene. Da han ikke hadde det brøt de seg inn hos Odd Hansen, men han heller hadde dem ikke.» Hun snufset igjen.

«Jeg ser ikke hvor du kommer inn i alt dette,» sa jeg.

«Jo, du skjønner. The Gang er utspekulerte. De regnet ikke med at verken Augustus eller Odd fremdeles har nøklene. Du vet, siden de er eks-politifolk har noen andre sannsynligvis tatt over kontoret deres. Derfor ville de at jeg skulle ta nøklene fra pappa.» Diamond bet seg i leppen og holdt frem hånden, akkurat på samme måte gamle fru Hansen pleier å holde frem karameller.

I hånden hennes lå det et nøkkelknippet med tre skinnende nøkler. Èn husnøkkel, en bilnøkkel og en nøkkel til et kontor. Alle tre var pappas.

«Det var derfor han ikke fant nøklene i tidligere i dag,» mumlet jeg, mest for meg selv.

«De kommer snart og skal hente nøklene. Jeg er nødt til å gi dem det de vil ha. Hvis ikke kommer det ut at jeg har stjålet, og jeg vil aldri få en jobb som politi!» Jeg hadde egentlig mest lyst til å spørre Diamond om hun virkelig trodde hun ville få en jobb som politi nå som hun skulle hjelpe en gjeng kriminelle med å bryte seg inn på et politikontor, men jeg bet det i meg. Ingen vits å gjøre henne mer hysterisk enn det hun allerede var.

 

«Hva er det egentlig The Gang har lyst til å gjøre inne på pappas kontor?» spurte jeg.

«De har tenkt til å kludre til papirer, rasere hele kontoret, hacke seg inn på datamaskinen og forandre på dokumenter, stjele. Jeg vet ikke jeg, slike ting som kriminelle gjør.»

«Og dette fortalte de deg?»

«Jeg er en god lytter,» sa Diamond og smilte svakt. Jeg fikk på følelsen at hun mente tyvlytter, men sa ingenting.

 

«Så hva skal vi gjøre? Vi kan definitivt ikke la The Gang rasere pappas kontor,» sa jeg bestemt. Diamond nikket enig og sparket en liten stein. Plutselig lyste øynene hennes opp, som om hun hadde fått en idè. Og kjente jeg Diamond rett, var det også det hun hadde.

«Hva om vi lager mange feller, slik at The Gang aldri vil prøve å stjele noe igjen?»

«Slik som i Alene Hjemme filmene?» spurte jeg.

«De heter altså Hjemme Alene, ikke Alen-» et drepende blikk fra meg fikk Diamond til å tie.

«Ja, som i de filmene.»

 

Som sagt, så gjort.

 

Pappas kontor befant seg i fjerde etasje. Det var rektangulært, og tre store vinduer som gikk fra gulv til tak pekte ut mot havet. Hele gulvet var dekket av et grått teppe. Jeg og Diamond hadde skjøvet alle møblene til den innerste delen av kontoret. Så hadde vi fått fri tilgang til å lage feller. Jeg strødde knappenåler utover gulvet mens Diamond fylte en bøtte med vann og satte den slik at den falt i hodet på den første som åpnet døren.

Etter å ha holdt på i et kvarter kom Diamond på at hun fremdeles måtte levere nøkkelen. Hun dro og lot meg være igjen og finpusse. Det eneste mer jeg gjorde var å feste en tråd – som jeg forresten ikke aner hvor jeg fant – tvers gjennom rommet, høyt nok til at folk kunne snuble i den. Så kom Diamond tilbake, andpusten som om hun hadde løpt et maraton. Greit, hun løp fra torget, bort til havnen, og opp alle trappene(siden det ikke var heis.) Men det var fremdeles ikke et maraton.

«De kommer,» gispet hun. Vi skrudde av lysene, låste døren og gjømte oss bak et skap inne på kontoret. Jeg kan innrømme at jeg var litt spent. Og skremt. Følelsene mine var blandet.

 

Det hørtes et lite klikk idet noen vred om nøkkelen i låsen. Døren svingte opp med en knirkende lyd. Litt lys sivet inn i det mørklagte kontoret. Jeg myste med øynene og så to store skikkelser. The Gang.

Det føltes ut som om tiden stoppet opp. Jeg holdt pusten, klarte ikke å vente med å se om fellene våre virket. Men hva om de IKKE gjorde det? Hva om The Gang fikk tak i oss? Jeg kunne ikke engang forestille meg hva som ville skje da.

Den første mannen tok et prøvende skritt inn i rommet. Han tviholdt på dørhåndtaket, som om hånden hans var limt fast.

Han skjøv døren lenger opp. Tok enda et skritt. DUNK! Bøtta traff ham rett i hodet. Han skrek, vaklet fremover og trødde rett på nålene. Enda et skrik, et hyl. Som et lite barn som har blitt skremt.

Den andre mannen kom etter, skulle til å dra bøtten av hodet til kameraten da han snublet i tråden og falt hodestups inn i skapet som stod åpent. Diamond skyndte seg fram og lukket skapet. Mannen ropte for full hals og dundret i dørene med nevene, men skapdørene kunne bare åpnes fra utsiden.

Den andre mannen hadde omsider gitt opp å prøve å få bøtten av hodet. Det var egentlig et mirakel at han i det hele tatt hadde fått bøtten på hodet, siden den var dobbelt så liten som hodet hans.

 

I det ene øyeblikket kjente jeg lettelse skylle over kroppen. Jeg skottet bort på Diamond, og hun smilte triumferende. Jeg kunne ikke la være å le. Vi greide det!

I det neste øyeblikket kjente jeg magen min knyte seg. Jeg følte jeg måtte kaste opp. Diamonds triumf ble erstattet med frykt da hun så hva som kom marsjerende inn døren: fire politikonstabler, fullt bevæpnet. Og en av dem var pappa.

 

Det ble mye oppstyr. De tre andre politimennene førte The Gang ut av kontoret. I morgen ville de sannsynligvis være bak lås og slå. Pappa, derimot, vinket meg og Diamond til seg. Han satte seg ned på gulvet og klappet ved siden av seg for å vise at vi også skulle sette oss.

 

«Hvordan visste du at de var her?» spurte Diamond for oss begge.

«Overvåkningskamera,» svarte pappa. Han pekte på et kamera som var festet øverst i det ene hjørnet ute i gangen. Jeg stønnet. Hvordan klarte vi å ikke legge merke til det?

«Jeg er lei for at jeg tok nøklene dine, pappa,» sa Diamond. Hun trodde at pappa hadde skjønt det. Der tok hun feil.

«Hva?» spurte han. Dermed måtte Diamond fortelle historien enda en gang. Om hvordan hun hadde funnet lommeboken, hvordan hun hadde inngått avtalen. At hun var redd for å ikke si noe fordi hun ikke ville få en jobb som politi.

Da hun var ferdig å fortelle så pappa forbauset på henne, før han smilte og trakk henne inn i en klem.

«Jeg er enig i at du burde ha sagt noe, derfor får du husarrest for ... Tja, omtrent alltid.» De lo – Diamond en trillende latter, pappa en bjeffende.

«Men jeg tror ikke du trenger å bekymre deg for å ikke jobbe som politi. Hvis du er tolv år og klarer å fakke to erfarne innbruddstyver, vil jeg ikke engang vedde på hva du kommer til å utrette når du blir eldre,» sa pappa.

«Så du tror jeg fremdeles kan bli politi?» spurte Diamond håpefullt.

«Jeg vet det,» svarte pappa og klappet henne på hodet.

«Og jeg kan begynne å lære deg opp allerede nå. Første punkt; rydd opp på  kontoret mitt.»

 

Skrevet av Frida Wichmann Nodland

Grøne Bråden skole 7 gul 

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Kidnappet

 

Jeg satt i stolen. Lyset var sterkt. Jeg kunne skimte familien min. De satt der, rett foran meg. De så så uskyldige ut. Alle fire. Vi var lenket fast. Både ben og armer. Jeg så på dem. Jeg så skrekken i dem. Jeg kunne se det. De var helt stive. Nesten døde. Tankene surret i hodet på meg.«Er dette slutten?» Og denne dagen som hadde startet så bra...

 

Jeg våknet. Det sterke sollyset tvang seg gjennom gardinene og inn i rommet mitt. Vinduet sto åpent og jeg kunne kjenne den varme brisen fra lufta utenfor. Plutselig skvatt jeg til og ble revet ut av mine egne tanker av en intens kloring på det venstre benet mitt. «Å, god morgen Rudolf,» mumlet jeg vennlig. Han sto der, rett under meg, og stirret med de store uskyldige Chihuahuaøynene på meg. «Jeg vet hva du vil ha,» sa jeg fristende. Han reiste seg, og det var som om han forsto meg. «Du har lyst på en Snackie Packie!» Han svarte med å logre på halen. Jeg gikk ned trappa for å hente en hundekjeks med Rudolf mellom bena.

 

Tante Heidi er på en fem ukers «ferie» i Egypt, derfor passer jeg på hunden hennes. Tante er en velkjent arkeolog og har funnet mange gamle gjenstander, blant annet i Kairo. Den mest kjente gjenstanden hun har funnet er Spao`s grav: en gammel faraograv fra 1310 fvt. Den var fylt med vegger av hieroglyfer. Mange av hieroglyfene ble tydet og satt sammen til en liten tekst. En gang fortalte hun meg hva som sto i en av tekstene. «Vokt deg for Den Allmektige Spao`s skatt. Rør den og du vil få hele den døde verden etter deg.» Det var jo bare en myte i følge henne, men jeg er ganske overtroisk. Tantes største drøm har alltid vært å finne skattene til Spao, og nå er hun på skattejakt. Ryktet sa at den inneholdt en verdifull, spesiell skatt.

 

Mamma og pappa sto på kjøkkenet da jeg kom ned. De laget mat og kysset i mens. De er nygifte og ganske «in love» kan man vel si. «God morgen,» plystret jeg fornøyd, selv om jeg er ganske morgengretten. «God morgen,» svarte de begge i kor. Nå hadde Kari også kommet ned. Jeg pleier alltid å le av den ekstreme morgensveisen hennes, men i dag følte jeg ikke for det.

 

Kari er tvillingsøsteren min, og vi fylte akkurat 14. Hun må alltid gni inn at hun er hele to minutter eldre enn meg, men i dag var det som om hele familien var fredelige. Ingen var morgengretne, ingen var sure, alt var bare glede. Det var som om jeg og Kari, og til og med Rudolf, visste hva mamma og pappa hadde planlagt.    

 

«Samling rundt spisebordet!» Mammas stemme surret i rommet en stund. Jeg og Kari satt ved bordet og stirret spent på mamma og pappa. «Vi har noe spennende å fortelle dere.» Stillheten tok nesten knekken på meg. Jeg skulle til å rope til dem da en lys stemme kom meg i forkjøpet. «Dere er så teite. Bare si det!» Jeg glodde olmt bort på Kari. Hun var helt bestemt på å få et svar. Hun måtte vite det. «Vi skal til Egypt for å besøke tante Heidi. Vi drar i morgen. Bestemor tar vare på Rudolf» 

 

Flyet var selvfølgelig forsinket. Typisk. Som om ikke flyskrekken min var nok i seg selv. Flyturen var satt til seks timer, men til min lettelse reiste vi med firstclass. Jeg måtte sitte ved siden av Kari selv om jeg ikke ville. Men en ting gjorde flyturen litt gøyere. Det var den gode flymaten fra Norwegian.

 

Fy som jeg svetter. Jeg var bløt på alle slags plasser. Varme er min verste fiende. 30 grader og slik er ok, men 45 grader er litt overdrevet. Vi hadde kommet oss til motellet vi skulle bo på, et lite falleferdig boligområde. Mamma hadde valgt dette stedet for å spare penger. Jeg var ganske skeptisk til å bo her. Det så ikke akkurat trygt og rolig ut. Jeg hadde på følelsen av at noe fælt kom til å skje og jeg hadde rett.

 

Vi sjekket inn. Skulle jeg rangert motellet fra 1-10 ville jeg sagt 0. Alt var skittent. Det var hull rundt i gulvet. Tapeten hadde falt halvveis ned. Vi fant rommet vårt og skulle til å låse opp da jeg lente meg mot døra. Den var så råtten at låsen datt ut.«Hva skal vi gjøre?» spørsmålet spratt ut av meg. Vi så på hverandre en stund, før pappa avbrøt oss.«Vi går ned til resepsjonen og spør om de kan fikse låsen.» Mamma og pappa gikk ned og snakket med mannen bak skranken. De kom tilbake kort etter.«De kan ikke fikse låsen før i morgen. Vi får bare pakke ut og legge oss. Prøve å slappe av litt. Vi skal jo være med tante Heidi på jobb i morgen.» Alle la seg i hver sin seng og prøvde å slappe av. Da skvatt jeg til av en knirkelyd utenfor. Noen kom mot døra vår.

 

Jeg hørte et brak. Døra for opp. Jeg kjente at pulsen min steg. Hjertet hang seg i halsen. Jeg kunne høre dem rope til hverandre. De var minst fem stykker. Alle hadde pistol i handa. Vi ble dratt ut en etter en. Jeg prøvde å rive meg løs, men de holdt meg for hardt. Jeg kjempet alt jeg kunne. Det nyttet ikke. Jeg kjente et kraftig slag bakfra før jeg datt om og alt ble svart.

 

Jeg satt i stolen. Lyset var sterkt. Jeg kunne skimte familien min. De satt der, rett foran  meg. De så så uskyldige ut. Alle fire. Vi var lenket fast. Både ben og armer. Jeg så på dem. Jeg så skrekken i dem. Jeg kunne se det. De var helt stive. Nesten døde. Tankene surret i hodet på meg.«Er dette slutten?»

 

Døra åpnet seg. Rommet ble lyst opp. En mann kom inn døra, sikkert lederen. Han tok fram et lite bilde fra lommen sin. Det var et bilde av tante. «Do you guys know this woman?»

Han så på oss en etter en. Blikket hans boret seg inn i meg. Ordene bare fløy ut av meg.

«She is our aunt,» hvisket jeg skrekkslagen. Han trampet bestemt i min retning. Redselen krøp opp ryggen min. Han tok opp pistolen fra den andre lommen. «Come with me. We just want you to answer some questions.» Jeg så motvillig på ham. Hadde jeg egentlig noe valg? Ville han skyte meg hvis jeg sa nei. Jeg så for meg kula suse gjennom meg, drepe meg. Ville det gjøre vondt?

Mamma og pappa begynte å gråte. Stolen veltet og mannen bare sto der og lo. «Fine then. I will help you,» svarte jeg endelig. Han løsnet meg fra stolen og guidet meg ut av rommet. Jeg ble ført inn i et mindre rom. Det var et bord og to stoler i rommet. Det var et vindu borte ved døra, et ganske stort vindu. Jeg studerte det en stund. Det var da jeg så henne, tante Heidi.

«Alt kommer til å gå bra,» hvisket han rolig til meg. Det sto en annen mann ved siden av meg nå. «Slutt å snakk.» Han var norsk. Jeg følte en slags lettelse, og en slags trygghet som jeg ikke kjent på en stund. «Hjelp oss,» hvisket jeg desperat. Men i stedet for å lytte til mine bønner startet han å gå mot Heidi.

 

«Fortell meg hvor skatten er!» Stemmen hans var blitt rasende og veldig høy. «Jeg spør ikke en gang til!» «Jeg vet ikke hva du snakker om» Jeg hadde faktisk ikke peiling. «Spao`s skatter. Tanten din har tatt den og hun nekter å si hvor hun har gjemt den. Vi håper du kan fortelle oss hvor den er. Ellers dreper vi henne.» Jeg frøs til. Jeg kunne ikke tenke meg hva som kom til å skje hvis jeg ikke sa det. «Jeg vet faktisk ikke.» Jeg grublet og tenkte, hvor kunne hun ha gjemt den?

 

«Si det, jeg kommer til å skyte henne!» Hva skulle jeg si? Plutselig ble vi avbrutt. «Opp med henda!» Jeg ble revet ut fra tankene mine. Politiet stormet inn døra. Alt skjedde fort og var nesten som en film. De la kidnapperne i bakken og satte på dem håndjern. De løsnet først meg og så tante. Jeg fikk fort hikstet fram hvor  mamma, pappa og Kari var. Tante holdt et godt, varmt grep rundt meg hele tiden. «Takk for at du har vært så modig».

Vi ble ført ned på politistasjonen og etter hvert gjenforent med resten av familien. Det ble en spesiell og tårevåt gjenforening. Vi skjønte hvor heldige vi hadde vært. Etter en rekke avhør og samtaler fikk vi endelig eskorte til flyplassen. Vel hjemme igjen kom hele sannheten for en dag, og skatten ble avslørt. Tante Heidi kunne fortelle at farao Spao var lidenskapelig opptatt av mat og i gravkammeret sammen med han ble det lagt en rekke papyrusruller som inneholdt oppskrifter på yndlingsrettene hans, en stor historisk skatt for en arkeolog. Kidnapperne var overbevist om at graven inneholdt gull og verdifulle gjenstander.

Hele familien var samstemte, ei uke i fredelige omgivelser på hytta på fjellet var akkurat  det vi trengte nå. Akkurat passe langt borte fra innpåslitne journalister og med masse tid og ro til hverandre. Rudolf var helt enig og logret ivrig med halen da bilen var ferdig pakket og klar for avgang.   

 

Emil Leidland 
Eigerøy skole
7.klasse